8000meter

Da er jeg tilbake i Norge. Helen og Sanna møtte meg på Gardermoen. Det var veldig godt å se de igjen. Nå skal vi kose oss sammen noen dager før vi vender tilbake til det normale livet.

Flyturen tilbake til gamlelandet gikk greit, selv om jeg ble veldig godt kjent med toalettene ombord. Magen er fremdeles ikke bra og vekten min har gått nedover de siste dagene. Veide meg i dag tidlig, 78 kilo. Det er langt under det jeg vanligvis veier, og lite for en kar på nesten 190cm. Lurer på hva jeg veide da jeg kom ned fra fjellet, rundt 75 kilo tenker jeg. Kroppen er fremdeles veldig slapp. Bare å trille Sanne en tur tapper meg helt for krefter. Dersom jeg ikke snart blir bedre må jeg komme meg til legen for å finne ut av hva som feiler meg.

Det var veldig godt å treffe familien igjen, og rart å tenke på hvor nære det var at jeg aldri mer skulle få se de igjen. Det føles ikke bittert at jeg ikke kom til topps denne gangen. Jeg er bare glad for å være i live. Dessuten hadde jeg ikke noe annet valg enn å reise hjem da jeg ble syk. Da er det lettere å forsone seg med at ting ble som de ble. Noen lurer kanskje på hvorfor jeg ikke ble i Kathmandu til jeg ble frisk og så startet på nytt. For det første er det psykisk veldig slitsom å ligge alene på et hotellrom i Kathmandu og vente på å bli frisk uten å vite når det kommer til å skje. Jeg er fremdeles ikke frisk, så jeg er veldig glad for at jeg ikke valgte den løsningen. For det andre ville jeg trengt ytterligere tid for å få tilbake kreftene. Dette ville gjort ekspedisjonen uholdbart lang for meg. Motivasjonen til å fortsette ville nok vært skrall innen den tid. For det tredje hadde jeg bare seks uker til rådighet, siden jeg da måtte komme meg hjem til en uke med matematikkeksamen.

Jeg ønsker å takke alle som har sendt med hilsninger, råd og støtteerklæringer på sms, til satelittelefonen min, bloggen min og Facebook. Det har hjulpet meg mye, og vært veldig hyggelig. Jeg vil også takke alle de som brydde seg og støttet Helen, kjærestem min, i den perioden dere var usikre på om jeg var med ulykkesflyet eller ikke. Så vil jeg rette en stor takk til de som har bidratt økonomisk til denne ekspedisjonen. Særlig vil jeg takke JCDecaux Norge som har vært tålmodige og søttet meg selv om ting ikke har gått på skinner de siste par årene. I fjor måtte jeg avlyse ekspedisjonen til Pakistan pga krigen der nede. I år gikk det dessverre heller ikke som planlagt. Men sånn er dette gamet. Det er mye som kan gå galt, og det er umulig å utstede noen garanti for suksess.

Hva som vil skje videre vet jeg ikke. Det mangler ikke på planer, men dette er ikke tidpunktet for å tenke på det. Nå skal jeg bare nyte familien og livet en stund fremover, så får jeg etterhvert se hva hjertet og motivasjonen sier.

Vennlig hilsen
Frank

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Nepal er saa langt unna Norge du kan komme paa mange maater. Ta arbeidsforholdene f.eks. Jeg tviler paa at Nepal har en arbeidsmiljoelov. Hvis de har det, saa maa den vaere av den roeffe sorten eller saa saa brytes den sa det suser her paa hotellet. For her er det ikke snakk om aa gaa hjem etter arbeidstid. Naar natten kommer trekker de sammen 3-4 pinnestoler, legger seg ned og sover til neste arbeidsdag. Resepsjonisten sover gjerne paa gulvet bak resepsjonsdisken. Her en morgen hvor jeg spiste frokost grytidlig, holdt jeg paa aa sette meg paa servitoeren som laa og sov paa noen stoler i spisesalen. Grunnen til at de ikke reiser hjem er nok i mange tilfeller at de bor langt unna Kathmandu. Den ene servitoeren fortalte at han bor 16 mil unna og sjelden ser familien sin. Dette faar meg til aa tenke paa det russiske ishockeylaget paa 70-80-tallet. De bodde, spiste, sov og trente sammen 365 dager i aaret. Det kunne gaa et aar mellom hver gang de saa familiene sine. Rart de ble så gode…

En annen ting er sikkerhetskontrollen paa flyplassen. Det er blitt veldig strengt paa hvor mye flytende veske du kan ha med deg om bord paa flyet. Har du en milliliter for mye er det stort sett ingen boenn. Entan maa hele greia kastes, eller saa maa det overskytende helles ut. Her i Kathmandu tar man ikke dette saa noeye. De fleste turistene baerer med seg vannflaska i handa gjennom sikkerhetskontrollen uten at noen bryr seg om det.

En av de tingene som er deilig med aa komme til et land son Nepal, er at her lever folk litt i sin egen lille osteklokke. Mye av den informasjonen og paavirkningen som vi bombaderes med hjemme - fra alle verdenshjoerner – naar ikke saa lett et land som Nepal. Her en dag hvor jeg var ute aa kjoerte sammen med en fra Guideselskapet, passerte vi Pizza Hut,- den amerikanske pizzakjeden. Jeg spurte min venn, som er en oppegaaende kar om det fantes McDonalds i Kathmandu. McDonalds?? Hva er det? Den veldig kjente amerikanske hamburgerkjeden proevde jeg meg med. Nei den hadde han aldri hoert om. Er det ikke deilig??

Nepalesere er kjente for aa vaere noen hardinger. Sherpaene kan baere sin egen vekt og mere til i timesvis i bratt motbakke og tynn luft. Den britiske haeren har i mange , mange aar brukt nepalesiske spesialsoldater (Gurkhas) i sin haer bla nettopp pga sin styrke og utholdenhet. Men haandtrykkene er ikke mye aa skryte av. For makan til slappe haandtrykk skal du lete lenge etter. Uten unntak foeltes det som aa haandhilse paa en sliten vaskesvamp.

Nepal er et typisk land som man elsker og hater, akkurat som India. Etter aa ha vaert der en stund begynner den bunnloese fattigdommen, forurensningen, stoeyen, skitten og lorten aa taere paa. Du har bare lyst til aa reise hjem. Men naar det har gaatt en stund, faar man lyst til aa reise tilbake. Det er en rar tiltrekningskraft i det som er helt annerledes. Og noen ganger trenger man paafyll av det ubehagelige i denne verden for virkelig aa forstaa hvor utrolig priviligerte vi er som bor i Norge. Vi har det saa godt her at vi boer tenke oss godt om foer vi klager over noe som helst.

Til slutt en liten historie. Mine nepalesiske venner som jeg moette i Langtang, spurte om jeg ville tilbringe kvelden og natten hjemme hos foreldrene deres. Det skulle komme mange venner dit, og de skulle holde en fest. Ja tenkte jeg, et par pils, musikk og gode venner, dette blir en hyggelig avslutning paa en troeblete tur tenkte jeg og sa ja. Men “fest” slik jeg hadde forestilt meg det, ble det daarlig med. Dette er meget religioese mennesker, og “festen” bestod i aa be fra kl 21-24. Saa var det å drikke et par glass brus, sove noen timer og be videre fra kl 03-05. De spurte om jeg ville vaere med. Jeg takket hoeffelig nei og ble sittende aa surfe paa nettet mens de religioese tilropene gjallet i veggene. Det hele var egentlig ganske morsomt, en god hisorie ble det i alle fall.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg er en saerdeles heldig mann som sitter her i dag og kan skrive dette. Det er som aa ha vunnet i lotto i en trekning hvor det egentlig ikke var meningen aa skulle vaere noen vinnere. Det er kun tilfeldigheter som gjoer at jeg ikke er doed. Det er en ganske merkelig foelelse. Naar jeg var paa vei ned fra Langtang gikk vi gjennom en blomstereng. Et lite oyeblikk maatte jeg stoppe opp aa klype meg litt i armen for aa forsikre meg om at jeg var i live. Dette har hendt meg flere ganger de siste dagene. Jeg har vaert saa naer doeden at jeg noen ganger blir usikker paa om jeg er i live eller doed. Dette hoeres sikkert helt sproett ut, men saann er det.

En slik hendelse gjoer noe med en. Jeg er blitt smertelig klar over hvor skjoert livet er. Tilfeldigheter, et sekunds uoppmerksomhet, en liten feilbedoemmelse, litt overmot eller slurv; det er saa lite som skal til foer man maa forlate denne jord. Jeg mener ikke med dette aa si at man skal bli hysterisk forsiktig med alt man gjoer, – jeg vet jeg ikke kommer til aa bli det. Men man skal vare bevisst paa aa ta vare paa livet sitt, og livet til de man har kjaer. For det KAN skje deg ogsaa. Hva var oddsen for at jeg nesten skulle omkomme i en flyulykke i Nepal, med ordinaert ca 30 avganger daglig til akkurat denne destinasjonen? Ikke saerlig stor, men jammen vaer det naere paa. Saa ikke ta livet som en selvfoelgelighet, for det er det ikke.

Jeg er sikker paa at denne ulykken vil endre paa hvordan jeg ser paa livet og hvordan jeg lever det. Jeg er veldig glad bare for aa vaere i live, og det tror jeg vil overskygge de fleste dagligdagse bekymringer som sett i dette perspektivet blir meningsloese. Jeg tror ogsaa jeg kommer til aa bli flinkere til aa sette pris paa de smaa tingene i livet, vaere tilstede her og naa og ta inn saa mye av livet som mulig, – hver eneste dag. Dette hoeres kanskje ut som en floksel, men for meg er det ikke det. Saa vaer bevisst paa hva du goer med livet ditt, og lev det med fulle aandedrag hver dag. I morgen kan det vaere for sent, det var nesten det for meg. Jeg fikk livet i gave. Det er ikke sikkert du faar det.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det har vaert vanskelige satelittforhold den siet uken saa bloggen har blitt like tynn som avfoeringen min har vaert i det siste. Her kommer det derfor en liten oppdatering.

Tirsdag morgen satte jeg meg i en Landcruiser og satte nesen mot Langtang og Jalla Peak. Dette maa vaere en av de vaerste veiene i verden. Bortsett fra landminer (en liten avsporing: Paa flyplassen ble jeg kjent med en Afghansk klatrer. Han ville at jeg skulle bli med han til Afghanistan for aa klatre. Der kostet det ingenting aa klatre de flotteste fjell kunne han fortelle. Er det ikke farlig der lurte jeg paa. Neida, det eneste vi maatte passe oss for var landminer… Det er skummelt nok som det er dette vi driver med, om vi ikke skal maatte hoppe over landminer ogsaa… ), har denne veien det meste. Den er saa humpete, sporete, joermete og full av svaere steiner at den er naermest uframkommelig. I tillegg er det stor fare for jordskred og steinsprang. Flere steder er veien helt eller delvis borte. Over alt ligger det store kampesteiner i veien. Kjoerer du utfor, er neste stopp stort sett bunnen av dalen. Dit er det langt. Godt at denne kjoereturen ikke er mer enn 10-11 timer lang… Det er saa typisk. Ofte er det reiseveien til og fra disse fjellene som er mest nervepirrende. Denne gangen var det ikke mulig aa kjoere helt frem. Et jordras hadde tatt 100 meter av veien, saa da var det bare aa begynne aa gaa. Det tok tre timer vandring pluss halvannen time venting foer jeg satt paa en ny buss. Mens jeg ventet ringte jeg guideselskapet mitt her i Nepal. Da fikk jeg den sjokkerende nyheten. Det flyet jeg i 3 dager hadde ventet timesvis paa aa ta – men som hver dag hadde blitt kanselert pga daarlig vaer – hadde i dag styrtet og alle 14 omkom. Jeg fikk ogsaa vite at Helen hadde kontaktet guideselskapet for aa finne ut om jeg var i live. Jeg ringte umiddelbart Helen fra satelittelefonen. I flere timer hadde hun forsoekt aa finne ut om min tilstand. Hverken UD eller ambassaden kunne gi henne noe sikkert svar. Guideselskapet mitt kunne imidlertid berolige henne med at jeg ikke hadde benyttet meg av flybilletten den morgenen, men heller satt meg i en bil for aa reise til et annet fjell. Stakkars Helen, stakkars alle andre som var bekymret i denne perioden. Det maa ha vaert helt forferdelig. Jeg har vaert saa heldig det gaar ann aa bli. Bare tilfeldigheter gjoer at jeg er i live i dag. Jeg hadde rett og slett ikke tid til aa vente en dag til med aa begynne aa aklimatisere meg for Cho Oyu. Jeg bestemte meg derfor mandag kveld for at jeg ikke tok sjansen paa aa bli sittende en dag til paa flyplassen, men heller ville kjoere bil til et annet fjell, Jalla Peak. Beskjeden var tung aa faa. Det er en rar foelelse aa vite at du har vaert saa naer doeden. Alt annet enn familien din og det aa holde seg i live blir med ett totalt uvesentlig. Det var vanskelig aa finne motivasjon for aa fortsette ekspedisjonen. Heldigvis traff jeg tre hyggelige nepalske gutter paa bussen som lyste opp det temmlig moerke sinnet mitt. Paa kvelden saa jeg fra ulykkesstedet paa nepalsk tv. Det var lite hyggelige bilder.

Onsdag var en lang dag. Vi gikk i 9 timer, stort sett i motbakke. Jeg tok det rolig saa det gikk greit. Jeg var mye tregere enn mine nepalske venner. De hadde en liten dagstursekk mens jeg hadde en koloss paa 25 kilo. Det viste seg etterhvert at guttene var her for aa etterforske forsvinningen av en 23 aar gannem amerikansk jente. Hun forsvant for 3 mnd siden. Mentalt var dette en tung dag. Det var vanskelig a motivere seg for de mange og lange motbakkene og den tynne lufta de naermeste ukene. Det eneste jeg hadde lyst til var aa reise hjem til familien min. Det ble ikke mange smil den dagen. Det eneste som kunne lure det frem var smaa barn. Det aa bli far har helt klart gjort noe med meg.

Torsdagen var fryktelig tung. Jeg hadde brukt onsdag kveld og hele natta paa do. Frokost hadde jeg knapt faatt i meg.  I tillegg hadde jeg gnagesaar etter sekken fra dagen i forvegen. Etterhvert gikk jeg helt tom for energi. En av de andre gutta bar teltet mitt resten av dagen. Det var helt noedvendig. Nattens tarmskylling hadde tappet meg helt for krefter. Mentalt gikk det litt bedre den dagen, men diareen bare oekte paa utover kvelden.

Fredagen og loerdagen ble tilbragt i skytteltrafikk mellom senga og doen. Jeg proevde tilsammen 4 forskjellige tablettkurer i denne perioden, inklusive antibiotika, uten at det hjalp. Ikke engang noen superpiller jeg fikk av en slovakisk kommandosoldat satte en stopper dritten. Han hadde aldri vart borti noen som trengte mer enn to piller. Jeg tok tre og merket ingen forskjell… Mat fikk jeg ikke i meg. Bare tanken paa mat gjorde meg kvalm. Jeg drakk imidlertid mye. Jeg ble svakere og svakere i denne perioden, baade fysisk og psykisk. Bare tanken paa flyulykken kunne bringe taarene frem. For ikke aa snakke om de gangene jeg pratet med Helen paa satelittelefonen. Den tynne lufta og den helt naeringstomme kroppen hadde gjort meg til et skjoert blad. Utover loerdagen begynte det aa komme mye blod i avfoeringen, denne ekspedisjonen var definitivt over.

Soendagen har jeg skrevet om foer, da leide jeg en sherpa og kom meg et par tusen hoeydemetere ned i dalen. Uten han hadde jeg aldri klart aa gaa den distansen. 

Da jeg stod opp i dag var det ingen paa hotellet. Jeg hoia og skrek og ringte i klokker men ingen kom. Da ble det ingen frokost den dagen heller. Jeg forsynte meg imidlertid av brusskapet, la en gjeng sedler paa resepsjonsdiske og laaste meg ut. Saa gikk jeg 20 min ned en bakke der hotellsjefen hadde sagt at bussen skulle gaa fra. Der var det selvsagt ingen buss, saa jeg gikk  gikk 22 min tilbake til landsbyen. Der stod bussen, ganske rett utenfor hotellet mitt. Turen tilbake til Kathmandu var akkurat like skremmende som for an snau uke siden. Den var faktisk enda mer skremmende. Det partiet hvor veien var borte var blitt enda stoerre, og nnaa rant det ogsaa en elv midt i skredomraadet. Steiner rullet hele tiden nedover aassiden. Dette maatte jeg altsaa forsere. Det stor folk paa begge sider som viftet med armene og skrek naar de trodde det var trygt. Jeg spente fast ryggsekken og sprang det jeg maktet mellom vann, loesgrus og steiner. Vel over paa den andre siden var jeg helt utslitt. Etter 11 timer gyngende og hoppende i et bilsete, er jeg naa tilbake i Kathmandu. Magen er allerede mye bedre og blodet har stort sett forsvunnet fra avfoeringen. Men jeg er veldig slapp. Jeg har gaatt ned mange kilo. Ben stikker ut over alt. Jeg ser ut som et stykke pinnekjoett som henger til toerk  i taket hos slakteren. De neste dagene blir det aa faa i seg masse naering og slappe av.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I gaar kveld fikk jeg masse blod i avfoeringen og beslutningen ble ikke vanskelig aa ta. Denne ekspedisjonen er over. Naa maa jeg komme meg til Kathmandu og bli frisk. Jeg har proevd fire forskjellige medisiner, inklusive antibiotika, ingen ting har virket. I dag leide jeg en sherpa som bar sekken min. Jeg hadde mer enn nok med aa baere min egen kropp som knapt nok har faatt naering paa 5 doegn. I dag tidlig klarte jeg aa faa i meg 4 spiseskjeer kokt ris. Jeg skylte hver eneste lille bit ned med en foss av Coca Cola. Aa tygge og svelge paa vanlig maate har vaert helt umulig de site dagene. 8 1/2 time tok turen. Noe av det mer slitsomme jeg har gjort. Magen klarte seg utrolig nok bra. Jeg maatte nok roeske av meg buksa forran forskremte lokalfolk, men langt faerre ganger enn forventet. I morgen tar jeg buss og jeep tilbake til Kathmandu. Naa skal jeg ringe Helen og Sanna og fortelle at pappa snart kommer hjem. Det kommer til aa bli taarevaatt. Aldri saa ille at det ikke er godt for noe.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har fremdeles diare, 4. dagen naa. Var på do annenhver time eller mer i natt. Innimellom gaar det rett i buksa, fullt kaos.  Synes ogsaa jeg kan se litt blod i avføring i dag, ikke bra.
Jeg har nesten ikke spist de siste 3 dagene. Dersom jeg ikke er helt frisk til i morgen eller dagen etter, kommer jeg til å proeve aa bevege meg ned aassiden til lavere hoeyde, og etterhvert tilbake til Kathmandu. Det er lettere aa bli frisk naar lufta et tjukkere.  I saafall er nok denne ekspedisjonen over. Da rekker jeg ikke aa aklimatisere meg paa Jalla Peak, og jeg har ikke nok tid til aa aklimatisere med paa Cho Oyu. Jeg er forfulgt av uhell denn gangen. Dårlig vær, flystyrt og diare. Det er snart saa jeg tolker dette som tegn paa at jeg ikke boer forsoeke meg paa Cho Oyu i aar. Beklager at det ikke er mulig å oppdatere bloggen hver dag. P.g.a veldig daarlig værforhold er satelittforbindelsen svært ustabil.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det er dårlig forbindelse med satelitt telefonen der Frank befinner seg nå, men jeg lovte å skrive litt i bloggen hans om hvordan han har det på ferden mot Yala Peak.
Han har altså kommet fram til Langtang nationalpark etter en 10 timers biltur i går.
Han har slått følge med 3 Nepalesere og har det etter forholdene ganske bra.
Han forteller om en veldig tung dag i dag, da tankene hans går til di forulykkede i flyhavariet.
Han satt på flyplassen mandag ettermiddag og snakket med Briten som omkom. Han ville gjøre et forsøk til med å komme seg med et fly dagen etter. Det gikk fryktelig galt.
Frank har hatt englevakt! Dersom han hadde hatt flere dager på seg til aklimatiseringen, ville også han vært med i ulykkesflyet!
Tankene har surret i hele dag, og han forteller at motivasjonen for å fortsette er lav. Dette kan selvsagt endre seg, men han sier at han tenker mye på oss her hjemme.
Været er svært dårlig i området og det er meldt om store nedbørsmengder i tida som kommer.
Han har vært svært uheldig med tidspunktet han reiste på, men oppi det hele fantastisk heldig!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg skrev at ulykken var i går, men det gikk litt i surr for meg til morningen i dag…. Det var altså i dag.
Har snakket med Frank og han er i god behold, tross dårlig nyhet og elendig vær!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg har vært i kontakt med ambassaden og reiseselskapet til Frank og de kunne bekrefte at Frank skulle vært med i flyet som styrtet i Nepal i går, tirsdag 23. Takker høyere makter for at han valgte et annet fremkomstmiddel og at han nå sitter “trygt” i en Landrover på vei mot fjellene!

Snakk om bekymring! Det er vel lov å si at det eneste jeg ønsker meg i verden er å få ham hjem!

I tillegg ønsker jeg at han har det bra der han er……

Helen

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg sliter fremdeles litt med teknikken her. Ser at forrige innlegg ble kuttet og klusset til. Dette ligger utenfor min rekkevidde (og ikke minst forstaaelse…)
Slutten paa forrige innlegg skulle vaert som folgende: Forelopig har jeg stort sett kun truffet polerte homofile og meget rufsete hasjselgere. Hva er det med utseende mitt som stadig tiltrekker seg slike ytterpunkter!?! Vil bare presisere at jeg ikke har noe imot homofile selvsagt. Men det er bare litt merkelig naar hver eneste neddopa knarkselger i denna byen absolutt skal snakke med meg. Saa gaar jeg inn i en butikk og sier “nice shop!” og umiddelbart faar “you are nice too…” og et blunk tilbake! Og slik gaar nu dagan…

Vel vel nok om det. Naa er Island Peak offisielt avlyst. Etter 7 timer paa flyplassen i dag var det bare aa gi opp. Naa blir det en 10 timer lang biltur / gaatur (maa gaa noen kilometer pga at veien er tatt av et jordras…) / busstur foer jeg kommer til Langtang Nasjonalpark. Saa blir det aa gaa i 4-5 dager foer jeg bestiger Yala Peak paa 5500meter.  Vurderer aa gjoere et foersoek paa Naya Kanga (5846meter) ogsaa, men jeg tror ikke det blir tid til det. Blir bra dette, skal bli godt aa bruke kroppen at! Begynner aa bli passe raatten i skraatten naa…

Og endelig skal jeg treffe likesinnede! Begynner aa bli passe lei av aa nynne paa Fleksnes ‘”jo mere jeg er sammen…”

Tips oss hvis dette innlegget er upassende